Tidenes Valentine's day!

I Ecuador feirer man St.Valentino. Og noe så til de varmegrader. Dere kan tro vi er rimelig fornøyd med det!

I dag var nemlig dagen for at vi nye voluntører skulle presenteres foran hele gjengen på kontoret til Misión Alianza. Jada, tenk, på selveste Valentine's dagen. Det var stort!

Etter alle hadde presentert seg på spansk, og hvor Johan avslutta så fint med å si at han var singel, og at i dag var han disponibel for...ja, mer hørte vi ikke fordi ordene ble slukt av latter fra salen, hadde vi snekret sammen et fint lite dramastykke som vi framførte. Ja, jeg tror vi kan kalle det et dramastykke.
Vi fire hadde,urolig nok, de største rollene. Og tro det eller ei, Maria og Linn åpnet med en liten samtale på spansk om hvor triste de var fordi de ikke hadde kjæreste på el día de St. Valentino.

Dere skjønner, ecuadorianere er veldig opptatt av om man er singel eller ikke, og med tanke på at alle voluntørene (minus ei) er single, tenkte vi å dramatisere/mime/danse til Backstreet Boys' velkjente slager; "Show me the meaning of being lonely". Her er resultatet:

Jada, vi vet det er gjennomtenkt, alle kledd i rødt. Det var faktisk dresskode for festen/gudstjenesten som vel og merke begynte kl 0800 i dag tidlig.

Dramastykket avsluttet med at Johan aka Amor kom og skøyt på oss med pilene sine, og vi ble forelsket! Den heldige var en av mennene på kontoret, vi overfalt han, og han ble meget flau. Gøy!

Etterpå var vi alle så heldige at vi fikk hver vår rose (jentene) og sjokolade (gutta). Guttene skulle velge ut ei jente de ville gi rose til, og så byttet vi rose/sjokolade. Og ikke minst fikk vi alle utdelt et kjærlighetskort som vi skulle skrive på og gi til den som satt ved vår høyre side. Det var stor stemning og høy amorfaktor!

DECO-dag

Etter 5 uker i dette landet, var det kanskje på tide å se litt mer enn Casa Alianza. Endelig skulle vi få se litt av det vi er her for, vi skulle bli tatt med på en liten omvisning i slummen.

Dagen startet med en times foredrag av Lina misjonær på kontoret til Misión Alianza, hvor vi fikk en liten innføring i hvordan Misjonsalliansen jobber og hva som skjer her i Guayaquil. Måten Misjonsalliansen jobber på bygger på bibelfortellingen om den blinde Bartimeus som får synet igjen. Jesus kommer til Bartimeus og spør han: ”Hva vil du jeg skal gjøre for deg?” Han sier ikke bare ”jeg skal gi deg synet tilbake”, han spør hva Bartimeus ønsker først. Han ønsket å få synet tilbake, og det fikk han. På samme måte jobber Misjonalliansen. De gjør ikke bare de de tror er best for menneskene her, men de spør de hva de ønsker. De spurte, og menneskene ønsket seg kirke og skole. Det er det Misjonsalliansen har ”gitt de”, dvs, de har utviklet 15 skoler og 18 kirker i slumområdene her i Guayaquil, med god hjelp fra befolkningen selv. Misjonsalliansen følger skolene og kirkene for noen år, for så at de skal klare seg på egen hånd. Det er alle offentlige skoler, og de er ikke eid av misjonsalliansen.

Vi kjørte rundt i slummen og fikk se en tomt som er nylig kjøpt av misjonsalliansen, hvor det er bygget et bambushus. Dette fungerer i første omgang som et samfunnshus, hvor de har ulike kurser og møter for videre utvikling. De ønsker seg en skole.

Videre kjørte vi forbi ulike skoler i forskjellige faser. Det er fasinerende å se hvordan et lite bambushus har blitt til en stor skole i mur med skolegård hvor en kan spille fotball o.l, bare på noen få år, takket være engasjerte foreldre som ønsker at barna sine skal få gå på skole. Pga ferie var vi ikke inne på noen av skolene, det er rimelig dødt der nå.

Centro Creer kjørte vi også forbi, et handikapsenter som er eid av Misjonsalliansen. Her kommer barn med ulike funksjonshemminger og får hjelp til å takle daglige utfordringer, og mødrene får hjelp til å se positive ting med barnet sitt. Mødrene går fra å se på barnet sitt som en straff fra Gud, til en gave fra Gud. Det er veldig vanlig her, dersom en får et barn som ikke er helt frisk, å tenke at dette er straffen jeg har fått fra Gud fordi jeg har syndet.




I tillegg til kirker, skoler og Centro Creer, driver Misjonsalliansen med mikrokreditt, D-MIRO. Dette prosjektet starta i 1997, og har vokst betraktelig. Misjonsalliansen gir ut små lån til familier, slik at de får en sjanse til å komme seg oppover i samfunnet.

Dersom dere ønsker å lese mer om arbeidet til Misjonsalliansen, kan dere gå inn på linkene som står på siden her. Dersom dere ønsker å støtte Misjonsalliansens prosjekter, finner dere informasjon om dette også på disse sidene.

Her er en liten videosjappe i slummen.

Etter en dag i slummen trengte føttene våre en vask for å si det sånn. Nå i regntida er det veldig sølete i slummen.

Her er en av kirkene i slummen, som Åshild og Linn skal jobbe på om 2 uker. Ferieskole. Og se, vi har fått nye, fine, røde t-skjorter:Nå merker vi at ting begynner å skje her, Johan begynner på jobb i dag, jentene begynner på ferieskolene til mandag. Spansken burde nå sittet, men det skal nok gå litt mer tid før vi er der. Men vi gleder oss veldig til å ut i jobb!

Canguro y Carneval

Uka som har gått har vi tilbrakt i Puerto Lopez..igjen. Men denne gangen var vi på jobb. Vi var seks heldige jentevoluntører som ble plukket ut (til fordel for gutta,veldig fornøyd med det!) til å være med alle misjonærene fra Bolivia og Ecuador og passe deres barn, mens de var på konferanse.
3 dager i strekk dreiv vi med bading, bleie, dansing, tegning, lesing, myggstikk, bål på stranda med «lasse går i ringen» og «tyven, tyven», skriking, utfukt til Agua Blanca, sol og regn og latter og sang, sooool oog reegn.. osv, sammen med noen deilige unger! Vi kunne vel egentlig ikke hatt det bedre... Frokost hver dag med fruktbufe, det var helt vanvittig godt – et av ukas høydepunkt!
Vi drar et par historier som gjør at dere muligens kan trekke litt på smilebåndet:
Hver kveld hadde misjonærene samling, da satt vi barnevakt. Vi satt liksom ved bassenget på en åpen plass mens hyttene med sovende barn var rundt oss! Hver voluntør hadde ansvar for en familie og Maria hadde ansvar for tre søsken; Jan, Ragna og Olav. Mens vi sitter å spiller president, noe vi gjorde hver kveld, så rørte det seg litt borte ved hytta til Marias familie. Marte, dattera til Astrid og Andreas på 12 år, sa: Jeg tror det er Olav (Marias gutt på 6 år). Maria spretter opp og tar fatt i princess-lommelykta som ho hadde fått låne av Stig (far til Olav) og springer bort til hytta. «Olav, Olav» og Maria ser seg febrilsk rundt og lyser ut i mørket med princess lommelykta, hvorpå det kommer fra det stummende mørket; «Hola, Hola» (som betyr hei på spansk). Det var da altså ikke Olav på 6 år, men en lav ecuadorianer som var vakt på området og gikk rundt der med svært gevær. Da lo vi godt av Maria som kom tussende tilbake med princess lomelykta mellom beina... OG for dere som kjenner Maria godt, her kommer den ordentlige forklaringen på Marias gange da hun oppdaget at det var en lav ecuadorianer: Sånn litt framoverbøyd, litt til siden, mens hun små ler og fniser, armene romsterer foran henne og hun vet ikke helt hvordan hun skal plassere beina... Dere ser det for dere? Da lo vi godt av Mykletun.. .Og apropo å le av Mykletun, jeg og Linn har funnet ut at vi skal skrive bok om prinsessa, ingen som har så mange gode gullkorn som henne!
Vi har flere gode historier på lur, men velger å spare litt på de... kan bli for mye av det gode!
Lørdag kom plutselig og hele misjonærsamlingen ble avsluttet med en fantastisk god norsk gudstjeneste, med både måne og sol, nattverd og dans og synging og bønn – skapte vår Gud! Det var utrolig digg, vi fikk påfyll med norsk møtefeeling, det var nydelig! Det var god gang da vi avsluttet gudstjenesten med å stemme i: «Go tell it on the mountain»...
Så var det fri, ferdig med barnevakt på godt og vondt. For det var nesten vemodig å sende de hjem, vi stod nesten med tårene i øynan når vi vinka de hjemover!
Gutta kom, flere av jentene kom, karnevalet kom, og til vår store fortvilese måtte vi bytte hotell. Siden det var karneval var det selvfølgelig ikke plass så veldig mange plasser, og vi endte opp på et mindre pent hostell til en litt for høy pris. Anne Line, Silje og Maria tapte definitivt med tanke på rom. På deres rom luktet det innstengt, mugg, moll og et snev av wunderbaum...mmm,deilig. NOT! Det endte med at den andre og siste natta lå Anne Line og Linn i hengekøyene på utsiden av rommene. Maria hadde nemlig stjålet Linn sin seng. Det ble 2 timer med søvn den natta-jada, vi er fornøyd! Ja, det er vi faktisk, fordi det var en natt hvor vi delte mange tanker, latter og historier.
3 dager med karneval i Puerto Lopez bød på høy musikk (bortsett fra når stømmen gikk, noe den gjorde opp til flere ganger), mye dansing (av alle andre), regn, sol, sang, vannspruting og eggekasting, mange skitne og salte kropper pga manglende vann i dusjen...mm, we like!
Det var en etterlengtet seng og dusj som møtte oss på Casaen da vi kom hjem igjen mandag kveld.

Og her kommer bildene, veldig hultertibultert - enjoy!

Her står to vakre piker på stranda... Det er karneval og stranda var kjokk a folk!





Her er hytta vi bodde i – ser det greit ut eller? Vi storkoste oss, spesielt når det sprang firfisler på veggen og litt kakelakker i sengene.. pytt sann, det fikser vi! Det var verre når strømmen hadde gått.. og her nede må man ha strøm for å trekke opp i do, jalla... og en av oss, uten å nevne hvem, hadde gjort sitt svært fornødne i uvisshet om at det ikke var mulig å fjerne det fra åstedet – huff! Men fint var det og moro hadde vi det...
Her er en svoveldam på Agua Blanca – flott og vakkert! Tøffe Arne Tord fra Norge som var på besøk var den eneste som turde å hoppe uti...
Livlige Linn i Lufta!

Her er gutta våre... Selv om Johan ikke var med å satt barnevakt, men allikevel er en del av denne bloggen, så kom de løpende mot oss på stranda når de kom på fredag, de var sykt fornøyde med å se oss igjen, de hadde hatt et stort savn etter jentene sine... Og det forstår vi jo godt!




Livlige Linn i Lek med paLmene!

Her sitter Linn og Anne Line å nyter en særdeles god kaffi, noe det er lite av her nede! Vi var lykkelige og hadde en fantastisk kveld i godt humør på denne amerikanske restauranten, et herlig ektepar fra USA som lager deilig pizza, allerede blitt vårt stamsted... for ikke minst å snakke om sykt digg frokost; egg, bacon, ovnsbakt brød, og deilig fruktskål!


Her er resultatet av en svært myggfull eftermiddag på terassen, etter kanskje 5 minutter, hadde Linn fått «smake» på, nei, vent... hadde myggen fått smakt og forsynt seg litt på Linn. Da er det bare å smøre seg inn i antiklø krem – Linn har nok garantert vunnet prisen for søtest blod, for de er stadig på festmiddag hos ho!Og de kommer ikke alene, de gjør som alle andre i Ecuador: tar med seg hele familien!


Her leker Bergen-Jenny med barna i bassenget. Det var utrolig kjekt, barn elsker basseng, voksne elsker sol og sammen hadde vi det kjekt... Siden Anne Line er mer eller mindre oppegående, så fikk hun jobben som badevakt, det gikk strålende!




Her er bilder fra bålkoset på kvelden... Etter lek og moro satt vi i ring og sang: «Barn av Regnbuen», vakkert. Også delte Astrid ut norsk godteri, det var nok det beste: Vi snakker daim-melkesjokolade og bamsemoms, nam nam!